Jeg tror dette er det bildet som best beskriver stilen som var i leiligheten da vi kjøpte den for mye mer enn ett år siden, og på soverommet ser den akkurat sånn ut fortsatt. Fordi å pusse opp koster penger vi ikke har, og tid vi ikke prioriterer å bruke. Hvis vi hadde klart det, så skulle vi hatt hvite glatte vegger. Trådglassdør. Og dørhåndtak fra Byggfabriken. Sånn at leiligheten ville sett ut som den faktisk tilhørte tiden den ble bygget i, 1939.

Men jeg vet egentlig at det handler om noe mer enn tid og penger. Det handler også om den iboende rastløsheten som sier at nå må jeg snart videre, nå må jeg prøve noe nytt, lete etter lykken et annet sted. Nord, sør eller vest, større, mindre, toppleilighet eller hus med hage? Hva som helst. Hvem orker pusse opp, når man allerede er klar for å gripe om det neste dørhåndtaket livet måtte by på? Enn så lenge: det føles jo ganske trivelig i dempet belysning.

Kontraster i blått og grått.

Her.

Vi forandrer oss, forflytter og forsvinner. Tingene vi eier er konstant lagt under et kritisk blikk. Det store bildet er pensjonert og står gjemt bak en dør. Den firkantete lampen er knust og venter på å resirkuleres. De røde lysestakene ligger bakerst i et skap, muligens for å komme tilbake igjen. Adventsstaken venter ivrig øverst på hylla, snart skal den settes fram. Vi flytter, bytter ut, går lei, og en gang i blant så  gjenforenes vi. Det eneste som ikke gir seg, det er kaktusene.

Dra til Seoul, Sør-Korea med meg! Sjekk guiden min her på Touris.ms. Bildene er fra 2010 når jeg og klassen reiste på inspirasjontur.

Hvis livet hadde vært pakket inn i solskinn og pasteller. Her.

Farmor må ha følt seg rik, den dagen hun sa jatakk til Kåre med de lange beina og flyttet med han til det store huset med seks viduer mot veien. Ikke mindre enn to stuer og fem soverom fikk hun å styre over, og kvistloft og kjeller og fjøs og spisskammers og hage og snekkerbod.

Huset var rommelig, men ingen steder ble det innredet overdådig, skrikende eller tyngdene mørkt. Lyst, lett og nøytralt i hvert eneste rom. Svale nyanser av hvitt, grått, grønt og blått. Men plutselig et deilig avbrekk, i form av en rød trapp.

Dette huset er et sånt sted hvor man sover godt om natta, og når man våkner av seg selv om morgenen er det til lydene av vann; regn, hav og bekk. Og for enda en generasjon står støvlene klare i gangen. Mitt favorittsted.

Det er innesøndag, og ingenting i verden kan få meg ut døra. Jeg har renset sluk og bakt muffins, og jeg har tatt meg tid til å se en hel film.  99 minutter juleromantisk komedie fra 1995, med Sandra Bullock. I filmen drømmer hun om å dra til Europa, til Italia. Jeg drømmer om jul. I Amerika. Damen på bildene er mitt nye stilikon Glynis Johns.