Jeg har helt glemt av alt dette. Internettet, at jeg blogget litt, at jeg leste andres blogger, og at det fantes noe som heter twitter. Jeg har bare brukt tiden min til så mye annet, ting som har ventet på meg og som måtte gjøres, ting som er kjedelige der og da men som kommer til å gro fram til noe spennende og gøy snart. Men jeg gidder ikke beklage det, at jeg ikke har vært her på en stund, for sånn er det jo bare.

En annen ting er at det er vanskelig å blogge uten digitalkamera, og enda vanskeligere når jeg ikke har hatt råd til å framkalle bilder siden i sommer. Heldigvis har jeg photobooth på macen, og jeg ville vise fram denne herligheten som ble med meg i kofferten når jeg var hjemme hos mamma i nord sist helg.

Den oransje brødboksen kjøpte jeg på loppemarked da jeg var 16. Jeg bodde på hybel med bestevenninnen min, og vi spleiset på de 20 kronene den kostet. Når vi flyttet hvert for oss trakk vi lodd om den. Jeg fikk boksen, hun fikk den blomstrete badevekta.

Denne posten handler om Ane.

Jeg har ikke så mange å levere ønskeliste til, men det er mange ting jeg ønsker meg hos meg selv, sånn til senere, når jeg blir rik. Aller mest ønsker jeg meg maling og sparkel og en arbeidslampe. Jeg ønsker meg en stor pose med Mariannedrops. Og så ønsker jeg meg dette:

1. Bok: Kids rooms in Paris. Jeg ønsker meg alle de andre bøkene fra édition PAUMES også.

2. Et kamera som sier mjau!

3. En tipi til Pavel og Dina. 

4. String soft, to stykker. Powder til stua og nude til kjøkkenet.
5. Denne måneklokka som jeg fant på Etsy. 

6. Mood sofabord fra Bolia, helt perfekt. Dette sparer jeg og kjæresten til, så i stedet for å kjøpe julegaver til hverandre i år legger vi av penger til dette. 

7. I stedet har jeg bare ønsket meg en bitteliten ting fra kjæresten min: kattetote!

Det finnes røde dager og grønne dager, og i dette huset er det rom nok til begge deler. Så lenge det alltid finnes hjerterom for et storøyd lite barn som spør hunden "kan du ikke tale?".

 Island. Vi spiste lammepølser og lot være å bade i den blå lagunen. Husene der var stramme, værharde, de minnet om at sjøveien har gitt oss en felles bakgrunn men to forskjellige historier. Jeg tenkte at det kanskje så litt ut som Amerika, selv om jeg aldri har vært der.  Og så kjente jeg at det lignet på øya hvor jeg kommer fra, vinden var den samme selv om det var ukjent terreng. Det var som å reise bort og komme hjem, samtidig.

Når en boligannonse blir fotokunst. Jeg elsker det.

Her.

Jeg har aldri vært komfortabel med å ta bilder av meg selv, det gjør meg til en stotrende, usikker person. En dårlig modell og samtidig en krevende fotograf. At andre tar bilder av meg er derimot greit, for da kan jeg ikke gjøre noe til eller fra uansett. Jeg er bare meg, det korte øyeblikket lukkeren åpner seg og slipper lyset til.

Utfordringen om å ta selvportrett fikk jeg i en workshop på skolen. Jeg prøvde så hardt, men det føltes helt feil, jeg ble flau av meg selv, jeg hylte og kastet tingene mine rundt i rommet. Etter utbruddet begynte jeg å gi faen, ble mer spontan. Kombinerte klær jeg vanligvis ikke går i, tok på meg roller som ikke var meg. Pus måtte tvangsposere. Og slik ble det. Sånn er jeg, når jeg slutter å tenke på hva jeg forventer av meg selv. Bildet er nå mitt bidrag til selvportrett-utfordring hos øyeblikk.net.