Honolaya

Jeg tror dette er det bildet som best beskriver stilen som var i leiligheten da vi kjøpte den for mye mer enn ett år siden, og på soverommet ser den akkurat sånn ut fortsatt. Fordi å pusse opp koster penger vi ikke har, og tid vi ikke prioriterer å bruke. Hvis vi hadde klart det, så skulle vi hatt hvite glatte vegger. Trådglassdør. Og dørhåndtak fra Byggfabriken. Sånn at leiligheten ville sett ut som den faktisk tilhørte tiden den ble bygget i, 1939.

Men jeg vet egentlig at det handler om noe mer enn tid og penger. Det handler også om den iboende rastløsheten som sier at nå må jeg snart videre, nå må jeg prøve noe nytt, lete etter lykken et annet sted. Nord, sør eller vest, større, mindre, toppleilighet eller hus med hage? Hva som helst. Hvem orker pusse opp, når man allerede er klar for å gripe om det neste dørhåndtaket livet måtte by på? Enn så lenge: det føles jo ganske trivelig i dempet belysning.