Denne posten handler om Ane.

Jeg har ikke så mange å levere ønskeliste til, men det er mange ting jeg ønsker meg hos meg selv, sånn til senere, når jeg blir rik. Aller mest ønsker jeg meg maling og sparkel og en arbeidslampe. Jeg ønsker meg en stor pose med Mariannedrops. Og så ønsker jeg meg dette:

1. Bok: Kids rooms in Paris. Jeg ønsker meg alle de andre bøkene fra édition PAUMES også.

2. Et kamera som sier mjau!

3. En tipi til Pavel og Dina. 

4. String soft, to stykker. Powder til stua og nude til kjøkkenet.
5. Denne måneklokka som jeg fant på Etsy. 

6. Mood sofabord fra Bolia, helt perfekt. Dette sparer jeg og kjæresten til, så i stedet for å kjøpe julegaver til hverandre i år legger vi av penger til dette. 

7. I stedet har jeg bare ønsket meg en bitteliten ting fra kjæresten min: kattetote!

Det finnes røde dager og grønne dager, og i dette huset er det rom nok til begge deler. Så lenge det alltid finnes hjerterom for et storøyd lite barn som spør hunden "kan du ikke tale?".

 Island. Vi spiste lammepølser og lot være å bade i den blå lagunen. Husene der var stramme, værharde, de minnet om at sjøveien har gitt oss en felles bakgrunn men to forskjellige historier. Jeg tenkte at det kanskje så litt ut som Amerika, selv om jeg aldri har vært der.  Og så kjente jeg at det lignet på øya hvor jeg kommer fra, vinden var den samme selv om det var ukjent terreng. Det var som å reise bort og komme hjem, samtidig.

Når en boligannonse blir fotokunst. Jeg elsker det.

Her.

Jeg har aldri vært komfortabel med å ta bilder av meg selv, det gjør meg til en stotrende, usikker person. En dårlig modell og samtidig en krevende fotograf. At andre tar bilder av meg er derimot greit, for da kan jeg ikke gjøre noe til eller fra uansett. Jeg er bare meg, det korte øyeblikket lukkeren åpner seg og slipper lyset til.

Utfordringen om å ta selvportrett fikk jeg i en workshop på skolen. Jeg prøvde så hardt, men det føltes helt feil, jeg ble flau av meg selv, jeg hylte og kastet tingene mine rundt i rommet. Etter utbruddet begynte jeg å gi faen, ble mer spontan. Kombinerte klær jeg vanligvis ikke går i, tok på meg roller som ikke var meg. Pus måtte tvangsposere. Og slik ble det. Sånn er jeg, når jeg slutter å tenke på hva jeg forventer av meg selv. Bildet er nå mitt bidrag til selvportrett-utfordring hos øyeblikk.net.

Jeg tror dette er det bildet som best beskriver stilen som var i leiligheten da vi kjøpte den for mye mer enn ett år siden, og på soverommet ser den akkurat sånn ut fortsatt. Fordi å pusse opp koster penger vi ikke har, og tid vi ikke prioriterer å bruke. Hvis vi hadde klart det, så skulle vi hatt hvite glatte vegger. Trådglassdør. Og dørhåndtak fra Byggfabriken. Sånn at leiligheten ville sett ut som den faktisk tilhørte tiden den ble bygget i, 1939.

Men jeg vet egentlig at det handler om noe mer enn tid og penger. Det handler også om den iboende rastløsheten som sier at nå må jeg snart videre, nå må jeg prøve noe nytt, lete etter lykken et annet sted. Nord, sør eller vest, større, mindre, toppleilighet eller hus med hage? Hva som helst. Hvem orker pusse opp, når man allerede er klar for å gripe om det neste dørhåndtaket livet måtte by på? Enn så lenge: det føles jo ganske trivelig i dempet belysning.

Kontraster i blått og grått.

Her.

Vi forandrer oss, forflytter og forsvinner. Tingene vi eier er konstant lagt under et kritisk blikk. Det store bildet er pensjonert og står gjemt bak en dør. Den firkantete lampen er knust og venter på å resirkuleres. De røde lysestakene ligger bakerst i et skap, muligens for å komme tilbake igjen. Adventsstaken venter ivrig øverst på hylla, snart skal den settes fram. Vi flytter, bytter ut, går lei, og en gang i blant så  gjenforenes vi. Det eneste som ikke gir seg, det er kaktusene.

Dra til Seoul, Sør-Korea med meg! Sjekk guiden min her på Touris.ms. Bildene er fra 2010 når jeg og klassen reiste på inspirasjontur.

Hvis livet hadde vært pakket inn i solskinn og pasteller. Her.

Farmor må ha følt seg rik, den dagen hun sa jatakk til Kåre med de lange beina og flyttet med han til det store huset med seks viduer mot veien. Ikke mindre enn to stuer og fem soverom fikk hun å styre over, og kvistloft og kjeller og fjøs og spisskammers og hage og snekkerbod.

Huset var rommelig, men ingen steder ble det innredet overdådig, skrikende eller tyngdene mørkt. Lyst, lett og nøytralt i hvert eneste rom. Svale nyanser av hvitt, grått, grønt og blått. Men plutselig et deilig avbrekk, i form av en rød trapp.

Dette huset er et sånt sted hvor man sover godt om natta, og når man våkner av seg selv om morgenen er det til lydene av vann; regn, hav og bekk. Og for enda en generasjon står støvlene klare i gangen. Mitt favorittsted.

Det er innesøndag, og ingenting i verden kan få meg ut døra. Jeg har renset sluk og bakt muffins, og jeg har tatt meg tid til å se en hel film.  99 minutter juleromantisk komedie fra 1995, med Sandra Bullock. I filmen drømmer hun om å dra til Europa, til Italia. Jeg drømmer om jul. I Amerika. Damen på bildene er mitt nye stilikon Glynis Johns.

Et nytt mysterium: Dette bildet av denne fjonge mannen i uniform har hengt på veggen hos oss et par uker nå, men det var først i dag at jeg tok en nærmere titt på medaljene hans. På dem står følgende: AGERUP HOLM, MÜHLHEIM 1959, MINNET AF FIAT 500 og GRY 1965. Hvem er denne Agerup Holm, og er det rimelig å anta at det er Gry som har malt dette bildet i 1965? Hvilken tilknytning har Agerup til Mühlheim, og ikke minst: hvor fort klarte han å kjøre i sin Fiat 500? Kryptisk.

Ønsker å benytte anledningen til å vise min ydmyke beundring for den personen som har ansvaret for å holde denne vinduskarmen ren.

Har en sein morgen, begynner ikke på jobb før om et par timer. Hører på favorittsangene mine og blar gjennom fotoarkivet mitt. Bilder som jeg aldri anså som gode nok får plutselig en ny agenda og en plass her i stedet for på flickr.

I dag kom betalingsoversikten for studielånet. Jeg trøster meg selv med å scanne bilder som minner meg om hvordan det var å være barn. Den gang da bekymringer handlet om andre ting enn studie- og boliglån. Fortsatt vet jeg ikke hva jeg skal bli når jeg blir stor. Heldigvis har jeg begynt å blogge, det er jo helt gratis.

(Det øverste bildet er fra boken Fantasi og Nostalgi, i norsk utgave av Kiki Sørum, utgitt Gyldendal Norsk Forlag i 1989, da var jeg to år. Det nederste er fra Bonytts bok Gjør det selv 1, utgitt i i 1970. Da var jeg ikke påtenkt enda. )