En leilighet som denne er den perfekte kulisse for skuespillet jeg ser for meg at jeg skal spille når jeg blir pensjonist om noenogfemti år. Det skal være brunt, ha en eim av sherry og tobakk, og i hagen skal en snurt hannkatt med fillete ører regjere. Her skal jeg lese bøker med forstørrelsesglass og spise ostesmørbrød i mikroen.

Den phillipinske kunstneren Rozette Diaz inviterte meg til å delta i prosjektet hun jobber med, Spaces, hvor folk fra hele verden tolker og presenterer sine omgivelser. Se flere av mine bilder og les tankene mine her.

Et dukkehjem. Som barn var jeg som de fleste andre småjenter. Jeg elsket barbie, dukker, prinsesser og ballerinaer og jeg ønsket meg tynne knær og bølgete blondt hår. Samtidig som det satt en liten faen på skuldren og ønsket at jeg hadde rødt krøllete hår, selebukser og kunne banke opp de kjipe guttene. Sånn føler jeg meg enda. I det ene øyeblikket ønsker jeg meg små nipsfigurer, blondegardiner og blomstrete sengetepper. Det neste kjøper jeg heller vaser i keramikk og jordfargede puter i stritt stoff. Fordi det gjør at jeg føler meg litt tøffere. Og fordi jeg trenger et godt sted å komme hjem når jeg har vært ute å møtt kjipe folk.

(Bildene er scannet fra boken Decorating with flowers, utgitt av Albany Books i 1979.  )

Sånn kan det jo også se ut hjemme hos meg. Tre år med styling- og interiørutdannelse, og jeg gidder ikke en gang rydde av bordene før jeg tar bilder. På en eller annen måte er prosessen med selve fotografiet så mye mer spennende. Og jeg har aldri prøvd å overbevise noen om at jeg bor i et showroom.

Gyldenløves gate 47 på Frogner ligger ute til salgs, et storslått og passe sært oppussingsobjekt til 16 mill. Det som interesserer meg er ikke fasaden og bestestuen, derimot disse andre rommene som ikke inngår like mye i representasjonen av eierne og pengene dems. Også i fine boliger skal man ligge sammenkrøpet i fosterstilling om natten og snuble i dørstokkene på vei til toalettet mens man prøver å unngå å åpne øynene sånn at man våkner. Også herskapelige hus blir påvirket av kortvarige trender. Snart er nok alt dette malt hvitt.

Apropos planter, jeg tror planteinteressen min ble vekket på alvor da jeg for et par år siden så bildene fra Byggstudios Vintage Plant Shop. Konseptet er så tiltalende, og jeg skulle ønske dette ikke bare var en pop-up butikk i Stockholm i mai-august 2008.

 Disse bildene er scannet fra boken Trivsel med stueplanter, utgitt av Hjemmets bokforlag i 1980. Jeg er ikke særlig flink med blomster (balkongprosjektet i sommer var en regelrett katastrofe), men jeg har sansen for tørre grønne planter. Jo flere jo bedre. Og tørrere, jo triveligere. Det har jeg alltid sagt. Hvis du lurer på hva jeg mener anbefaler jeg på det sterkeste å trykke på denne linken, det vakreste og mest gjennomførte plante-interiøret jeg vet om.

Denne vakre unge herremannen ble med hjem fra loppis i dag. På baksiden av bildet står det at han heter Robert Schjolden, og at bildet er malt i Moss 1909. I folketellinga fra 1900 finner jeg syv år gamle Robert, hans mor, far og 8 søsken. Men i 1910 har 17 år gamle Robert og fem eldre søsken forsvunnet. Hva har skjedd med Robert??!? Hvilket program må jeg melde meg på for å løse mysteriet?

Robert er uansett hjertelig velkommen til oss i Oslo. Han skal få hedersplassen på veggen, ved siden av Munchs Madonna. Det kommer han nok til å like, guttevalpen. Straks er det Åndenes Makt.

Lyset og det grønne gulvet gjør at jeg dør litt. Jeg må ha grønne gulv. Jeg må ha denne leiligheten. Jeg MÅ ha fem millioner. Det er stort sett oppussingsobjekter jeg sikler over på finn.no. Denne loftsleiligheten på Torshov er det hederligste unntaket så langt.

På oppfordring fra Mrs Hardy, historien bak mitt bloggnavn:
Interiørbloggen min er en ny, men jeg har drevet med foto lenge, på flickr. En kveld drodlet jeg over navnet som jeg ville skulle representere meg på internett, og navnet Honolaya sto klart framfor meg. Det er en kombinasjon av Honolulu og Himalaya, og handler om de uendelige variasjonene som finnes i naturen. På samme måte er vi mennesker forskjellige, og hver og en av oss byr på motsetninger og variasjoner. Jeg er vokst opp på en flat forblåst øy og jeg elsker det, men det vakreste jeg vet er høye fjell.

Blant små figurer og egne fotografier sover Michela og Oscar, to talentfulle fotografer. De deler et stort hus på Blindern med venner, med lånte katter og kjemirom i vaskekjelleren hvor de fremkaller sine egne fargefilmer.

(Disse bildene er det nærmeste jeg kommer å være en 2011-blogger. Bildene er tatt, fremkalt og skannet på samme kveld. Herlig!)

Lys. Leiligheten vår har for lite av det. Vinduene er store men rett over gata ligger et enormt bygg. Solen slipper ikke til og vi må ha på lampelys allerede til frokost. Jeg ønsker meg firkanter av hvitt lys på vegger og gulv.

I morgen har jeg fri. Da skal jeg ligger akkurat der, i sengen, midt mellom det kalde vinduslyset og det varme lampelyset. Sengen skal jeg dele med Cora Sandel, Alberte og Jacob. Det tok meg to år fra jeg fikk samboer til jeg sluttet å prate konstant og klarte å konsentrere meg om å lese en bok igjen.

Enda et par bilder fra Cissis leilighet som jeg viste bilder fra for noen dager siden.

Jeg kom over dette huset mens jeg lagde en finn.no post her om dagen, men det slipper ikke helt taket på meg og nå fortjener det en egen post: himmelen er dekt med furu. Jeg minner meg om å være barn, på besøk hos vennene med de velstående, kreative foreldrene. Arkitektene. Et hus som dette er skapt for tørr luft, gjemsel og frihet.

Dagens mest spektakulære rom. Her skulle jeg likt å være kul kid på 70-tallet. Jeg skulle hatt kort pannelugg, dongeribukser og sennepsgul genser og på gulvet skulle jeg hatt en diger stabel med tegneserier. Jeg skulle kanskje vært en rampete gutt, og jeg skulle hatt husarrest og det hadde vært greit. Fra Finn.no såklart

Plastblomster, blondegardiner, persiske tepper og pastellvegger. Forvirrende men trivelig. Bildene er hentet fra denne reportasjen om en sigøynerblokk i Usbekistan.

Hvem skulle tro at man bak disse brune veggene skulle finne et Pippi Langstrømpe-univers? Jeg kjøper det gjerne, møblert!